Til hovedsiden


Søk i:
Folketellinger
FT avansert
Kirkebok
Matrikkel1886

Dokumentasjon
Eilert Sundt

Linker
Adresser


tr
tr tr
tr
tr English

Fra slektsgransking til samfunnshistorie.
Slekta Brox på Tussøya

Vi kan illustrere noen trekk ved den sosialhistoriske utviklinga i Troms ved å følge ei slekt og et lite gårdssamfunn. Eksemplet er neppe representativt, familien var sikkert mer velstående og kanskje mer bofast enn gjennomsnittet. Allikevel får vi fram viktige sammenhenger mellom flytting, eiendomsformer, gårddeling og inngifte.(1) Ved å klikke på de uthevede avsnittene i teksten, kan leseren studere kilder, bilder og kart over området .

1801-tellinga for Lenvik sogn opplyser om bare ett gårdsbruk på Tussøya vest for Kvaløya ved utløpet av Kattfjorden. Her driver Hans Henrich Brox som jekteskipper og gjestgiver sammen med hustru Mette Maria Thrane. De skal være første generasjon Brox på gården Tussøy, innflyttet fra henholdsvis Bogen og Dyrøy ca 1780. I 1801 ser vi at de hadde de fem hjemmeværende barn (generasjon II), to pleiebarn og hele 11 tjenere i husholdet. Neste nominative folketelling i 1865 viser at gården var et leilendingsbruk. Her sitter enka etter sønnen Hans Mathias (tre-åringen i 1801-tellinga) som hovedperson med tre hjemmeværende, voksne sønner (generasjon III). Handelsvirksomheten var trappet ned, satt kanskje Brox-familien hardt i det? Salget av hovedhuset, som ble Hotel du Nord på Grandhjørnet i Tromsø, kunne tyde på det. Dette inntrykket er imidlertid totalt endret i 1875-tellinga . Gården ble kjøpt fra proprietær Moursund i 1873, og ble delt mellom de tre sønnene. Mora har fått kår. Vi ser hvordan overgangen til selveie kan sees i sammenheng med gårddeling på den måten at de hjemmeværende sønnene ved å slå seg sammen ble i stand til å kjøpe hver sin del av gården. På denne tida kjøpte mange gårdbrukere den gården de tidligere hadde eid, og mange bruk ble delt for å gi levebrød til ei voksende befolkning. I folketellinga år 1900 har vi stadig tre bruk. En av brødrene er nå død, og enka driver bruket videre. Det var hun neppe uvant med, for mannen hadde ofte hovedansvar for fisket og onnene, mens kona tok seg av fjøset og en rekke andre oppgaver på gården. På et av de andre bruka har en innerstfamilie kommet til De representerer generasjon IV etter de opprinnelige Broxene fra 1801.

Overtallige barn (fire av seks) flyttet bort i generasjon II - blant barna fra 1801 tok ikke eldste, men yngste overlevende gården. I neste generasjon fikk tre sønner med familier levebrød her. Når flere barn vokste opp, var dette en måte å skaffe dem levebrød på. Gården behøvde ikke være så stor når de kunne skjøte på med fiske. Samtidig med voksende barnekull gikk tjenertallet ned. Her var ti tjenere i 1875 og bare tre i 1900 da det fantes godt med store barn på gården. Dermed har både fraflytting av barn og tilflytting av tjenere blitt bremset av selveie og gårddeling . Dette er imidlertid ingen nødvendig sammenheng, idet også en rekke leilendingsbruk ble delt. Men kapitalbehovet ved overgang til selveie virket i retning av å dele gården mellom flere låntakere.

Generasjon IV tilhørte de store barnekulla fra siste del av 1800-tallet. To av brukene ble delt mellom to ganger to barn (blant annet innersten), det tredje solgt til en innflytter. Innersten er et godt eksempel på en person som ble bonde etter en periode som proletar. Både husmenn og andre arbeidere kunne bli gårdbrukere seinere i livet, men det gjaldt langt fra alle, og de måtte ofte kombinere gård og fiskeri. Av 14 barn i generasjon IV satt fire igjen som gårdbrukere på Tussøya. De øvrige overtallige flyttet i stor grad ut, både til andre steder i fylket og landet for øvrig. Det typiske er at kvinner giftet seg bort til andre steder, mens de gjenværende gårdbrukere hentet koner til øya. Gårddelinga kunne imidlertid ikke fortsette i det uendelige, spesielt når jordbruket relativt sett ble viktigere. Legg merke til at de to av brødrene som var fiskerbønder i 1875, nevner "fisker" før "gårdbruker". I 1900-tellinga var det omvendt, gårdsbruket ga hovedlevebrødet, skal vi tolke folketellinga ifølge instruksen. De store barnekulla og satsinga på jordbruket aksellererte altså flyttinga fra Tussøya allerede før hundreårsskiftet. Innerstfamiliens eldste sønn tok riktignok i 1928 (generasjon V) opp den gamle jernaldergården Bø, slik at de gjennom nybygging kunne bli på øya. Dette er et eksempel på bureising som svar på krisene i mellomkrigstida, noe som ofte innebar flytting fra by til land, men som går utover vår periode og vårt tema her.

1. Foruten folketellingene 1801, 1865, 1875 og 1900 er opplysningene fra Gårdshistoria for Hillesøy og Brox' slektsbok (1980).

Gunnar Thorvaldsen

(Innlegg på forskningsdagene 1997.)


Registreringssentral for historiske data
Universitetet i Tromsø, N-9037 Tromsø
Oppdatert: 10. november 2004