Til hovedsiden


Søk i:
Folketellinger
FT avansert
Kirkebok
Matrikkel1886

Dokumentasjon
Eilert Sundt

Linker
Adresser


tr
tr tr
tr
tr English

Kjærvikmordet

Den siste historie om enkeltskjebner er hentet fra tidlig på 1700-tallet, nærmerte bestemt i 1733 da det såkalte Kjærvikmordet skjedde. Denne dramatiske begivenhet må ha satt sine dype spor i det lille bygdesamfunnet, ikke minst fordi også mannen som lot "rettferdighetens øks" falle over de straffeskyldige bodde og levde blant malangsværingene, nemlig mestermannen Ole Jonsen.

Ettertida har skapt adskillige legender både om han og hans kone, Jut-Berit. Hennes navn kan tyde på at i alle fall hun var dansk, fra Jylland. Enkelte vil ha det til at mestermannen var svensk. Han ryddet i alle fall Mestervik fra året 1715, men før han slo seg ned der skal han ha vært interessert i et område i Aursfjord. Ifølge det folk har husket etter skal han ha ønsket å slå seg ned ved Lakselva inne i Aursfjorden på det såkalte «Svenskberget». Dette berget lå rett overfor saga som seinere ble reist her og som nå er restaurert. Ole Knudsen skal ved den anledning ha sagt at han ikke ville ha en blodhund boende der. Mestermannen skal da ha blitt sint og sagt at det kunne vel hende at noen fikk smake hans øks. Dette sagnet finnes i flere, litt ulike versjoner og er trolig et uttrykk for hva bygdefolk kan ha lagt i en eller annen episode i etter-tid. Det kan tyde på at man så med en viss angst på denne «kongens mann» som ved siden av sitt gårdsbruk skulle utføre avrettinger og straffe de som ble dømt til pisking, brennemerking eller annen korporlig straff. Det var vel ikke mer enn naturlig at det kom til å gå en del historier om mestermannen og hans kone. Hun hadde ord på seg for å kunne trolle, og da hun var død, fikk man et svare strev med å få henne i vigsla jord. To ganger var været slik at likfølget med Jut-Berit måtte gjøre vendereis, men tredje gangen kom de fram til Tromsø og fikk henne jordet i kristen jord.

Det finnes også i ettertid en del rettssaker som nok hadde sitt utspring i den stemning og den angst som oppsto i et slik lite bygdesamfunn. Folk kom med antydninger om hverandres hensikter. Ja, det å si at «Hand er ligesom Benjamin» var nok til at rettsapparatet trådte i funksjon og at en mann måtte be om unnskyldning for ærekrenkelser, betale omkostninger og erstatninger og i tillegg love å holde seg borte fra plassen og ikke «forekomme videre ondskab». Denne saken skal ikke omtales her, men bare nevnes som et eksempel på den frykt for gjentakelse en slik henrettelse kunne skape lenge etterpå. Det gjaldt å passe seg og ikke si noe ufordelaktig om sine naboer. Stemningen etter en slik opprivende hendelse kunne lett føre til en viss form for fortellervirksomhet som bare hadde en liten flik av virkelighet som sannhetsgrunnlag. Men også disse historiene var og er en del av historia. Det er de man lever av og på, slik man sikkert også fortalte om den tragiske hendelse som Kjærvikmordet var. I ettertid har man også notert ned en sang som Birte Olsdatter «skrev», før hun måtte følge mestermannen på vei til skafottet ute på Ryøya:

    I mine alle ungdomsdage
    Da tenkte jeg vel minst derpaa
    At disse skulde mig saa plage.
    Og det med mig saa skulde gaa,
    Nu bundet er med haarde lenker
    For syndens skyld jeg lide maa
    Hvad maa vel du min Jesum tenke
    Som ser og ved hvordan det gaar.

    Om natten naar de andre sover
    Da overveldes jeg av graad.
    Og naar den klare dag fremkommer
    Da taarer er min første mad.
    Nu vil min sorg til glæde vende
    Nu vil min byrde lettes av
    Men giv mig Gud en saadan ende
    At jeg kan ærens krone faa.

    Og gid jeg var saa langt fra norden
    At ingen vidste mer av mig
    Heller laa jeg dypt ned i jorden
    Og sjælen var, min Gud, hos dig.
    Hvorfor jeg ingen tvil vil bære
    Gud hjelpe mig at stride her
    Jeg kommer vist engang til ære
    At se min fromme frelser kjær.

    Saa farvel da min kjære moder
    Og alle I som sørger mig.
    Farvel da mine kjære brødre
    Saa samles vi i himmerig.
    Jeg ønsker eder alle sammen:
    Vor Herre Jesu naadig vær.
    Han blive over eder, amen.
    det er det siste jeg begjær.

Versene ble i sin tid nedskrevet av B. Ladnes og må i hvert fall ha vært kjente i Malangen. Om de derimot er nedskrevet av Birte sjøl før hun måtte gå den tunge vei til skafottet, er vel heller mindre trolig sett på bakgrunn av den skrivekyndighet som folk flest hadde på den tid. Det er mer trolig at versene er nedtegnet av en eller annen som har følt sterkt for det som hendte den gang og som har ønsket å ikle det en dikterisk og bunden form. At Birte kan ha gitt uttrykk for slike tanker er derimot ikke usannsynlig. Derfor skal vi la det få den plass det har fått, før vi gir oss i kast med de dramatiske hendelser og de menneskeskjebner som ble delaktige i det vi i ettertid kjenner som Kjærvikmordet, slik Nils A. Ytreberg har skildret det:

Omkring 1730 satt Ole Knudsens enke Karen Andersdtr. på Aursfjordgården. Etter alt å dømme har de ikke vært rikfolk, knapt nok velstandsfolk. Men Ole Knudsen var en ansett mann. Det var mange barn i huset, deriblant brødrene Anders, Peder og Kjeld; en bror Ole hadde slått seg ned i Sultenvik. De yngste var datteren Birte og sønnen Benjamin. Moren har vel gjerne sett at datteren ble vel forsørget, og både hun og de eldre brødrene gikk hårdt inn på henne at hun skulle gifte seg med Jens Olsen, sønn av Ole Kjeldsen, Kjervik. Disse folkene hørte jo til de eldre slektene i bygda - Ole Kjeldsen var ute fra Spildra (?) - mens Ole Knudsen og hans familie var innflytterfolk. Antakelig har da også Jens Olsen vært å anse som et godt gifte, i sammenlikning med det Birte hadde å by på. Men hun hadde ingen kjærlighet til denne mannen; og strittet lenge imot, og de kunne jo ikke direkte tvinge henne til det. Men især moren gav henne ikke fred, og til slutt samtykket Birte. Antakelig i 1730 ble hun gift med Jens Olsen, og de fikk seg et eget lite bruk ved ei bukt et stykke utafor den gamle Kjervikgården, der Ole Kjeldsen bodde. Hun var da om lag 21 år gammel, og Jens vel 30 år.

Men det ble et ulykkelig ekteskap fra første stund. Vel nok ble Birte med et barn; men det var dødfødt da det kom til verden, og ble gravsatt ved kirken. Forholdet mellom ektefellene ble vel snarere verre etter dette. Jens var ond og arrig mot den unge kona; han merket vel også at hun «intet hjerte hadde for ham». Det gikk likevel aldri så langt at han slo henne. Men han var så knipen i det som angikk husholdningen, at han hver eneste dag delte ut det kona skulle stelle mat av. Hun var ikke betrodd det som fantes i huset.

Dette klaget hun over, både for sine egne slektninger og for Kjervik-folket. Men det hjalp ingenting, like ille ble det. Til slutt visste hun ingen annen råd enn at hun reiste til mor si, og ble der en hel vinter (1732-33). Men da truet Jens med å hente henne heim med lovens hjelp. Presten Henning Junghans ble da tilkalt - antakelig av mora - og meklet forlik mellom dem, så Birte gikk med på å flytte til mannen igjen. Her ble hun da værende til ut på sommeren, da ulykken hendte. Antakelig for at Birte skulle ha en av sine egne til hjelp og trøst, hadde mora fatt yngste broren Benjamin flytte med henne til Kjervik. Her bodde han i huset hos søsteren uten kost eller lønn, men gjorde seg nyttig som det kunne falle seg. Men det er trolig at Jens har sett skjevt også til broren, og forholdet mellom ektefellene ble etter hvert spent til det ytterste.

Slik gikk det en tre ukers tid.

En dag i midten av juni 1733 satt Jens med sitt bøkkerarbeid utafor stuedøra, og Birte satt på dørstokken med en høsebunding. Benjamin var også heime på gården, men holdt til inne i stua. Det hadde vært trette mellom ektefolkene tidligere på dagen, og mens Birte nå satt med bundingen, gikk den ene bundingsstikken i stykker, og av dette oppstod en ny trette mellom dem. Benjamin hørte det inne fra stua, kom ut i døra og så at Jens ville til å slå Birte. Han tok da Jens i akslene og sa: «Hva vil du gjøre, din skjelm?» og slo ham derpå i marka så han ble liggende.

Benjamin kastet seg over Jens og holdt ham, og imens sa han til søstera: «Ta nå øksa og hugg». Birte tok øksa (som Jens antakelig hadde brukt under arbeidet), og gav mannen et hugg i hodet. Men straks hun hadde gjort det, ble hun forskrekket over sin gjerning, og kastet øksa fra seg. Benjamin tok da øksa og hugg i samme såret, uten at Birte sa eller gjorde noe for å hindre det, da hun var så forvirret over det som skjedde.

Da drapet var skjedd, sa Benjamin til søsteren: ",Kom, la oss få liket ut på sjøen og senke det ned: ti våres liv er borte i hvor som helst er." Det var liv i mannen enda mens de bar ham til båten, og Benjamin rodde ut og søkte liket ned. Imens gikk Birte heim til husene, og kort etter kom Benjamin oppover. De tok først gress og mose og tørket opp blodet, så det ikke skulle sees spor av ugjerningen på stedet. Sponene etter arbeidet Jens hadde holdt på med, var også blitt blodflekket, men disse ble nå også samlet opp og brent. Det var kanskje dette som satte dem på den tanken å tende på huset, for å skjule drapet.

Som tenkt, så gjort. Benjamin tok på seg skinnklærne og gjorde seg klar til å ro ut og fiske. Så satte de fyr på huset, og Benjamin gikk ned til sjøen og rodde utpå, mens Birte ble igjen ved huset. Utpå sjøen lå også et par andre og fisket, det var Elias Ingebrigtsen, Kirkevik, dengang omkr. 18 år gl., og Ole Jacobsen, Sand, som var omkr. 25 år. Ennå før Benjamin hadde fått snøret i sjøen, så de røyk fra husene, og de rodde da straks til lands og gikk opp til gården. Det var da ingen folk å se, og de kunne intet redde; for huset stod i lys lue.

Så snart Birte så at folkene ute på sjøen hadde lagt merke til brannen, gikk hun til værfaren Ole Kjeldsen og sa at det brente. Han og sønnen Erik gikk da straks av gårde for å slokke. På veien møtte de Benjamin og de andre, som spurte etter Birte. Ole og Erik svarte at hun var gått videre til Gunder Jacobsen på Nordby. Dit var da også Birte kommet, og hadde bedt folkene der gå bort og hjelpe til med slokkingen. Hun ble natta over på Nordby. Neste morgen kom værbrøren Erik sammen med Benjamin og hentet henne, og rodde henne heim til Kjervik. Når værfaren eller andre spurte hvor Jens var, svarte hun at mannen hadde satt ild på gården. Hvor det var blitt av ham, visste hun ikke. Utpå morgenen kom også mora og brødrene fra Aursfjord for å spørre om grunnen til røyken de hadde sett. Hun svarte som før, at mannen hennes hadde satt varme på huset. Birte og Benjamin fulgte så med mora og de andre heim til Aursfjord, og en stund så det ut som det skulle bli med dette.

Men alle ugjerningsmenn gjør før eller senere en feil som fører til at de blir oppdaget. Slik gikk det også her. Birte og Benjamin hadde nok klart å utslette alle spor på mordstedet, og stukket huset i brann for å avlede oppmerksomheten. Men det var én ting de hadde glemt: Etter det de selv senere forklarte, hadde de ikke bundet stein eller andre ting til liket da det ble søkt ned, og dette ble deres skjebne,

På sommertinget for Hillesøy tinglag, som ble holdt den 19. juni 1733, meldte Ole Kjeldsen, Kjervik, til fogden at sønnen Jens for noen dager siden var forsvunnet og huset avbrent. Da sønnekona Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin hadde vært alene på gården da sønnen kom bort og huset brente, bad Ole Kjeldsen om at det måtte bli opptatt forhør. Birte og Benjamin ble så hentet inne fra Aursfjord. De forklarte seg, og mente at Jens hadde satt ild på huset for å drepe kona si, og at han deretter var rømt sin vei. Da ingen andre opplysninger var å få, ble begge satt på fri fot igjen.

Men en måneds tid senere gav sjøen tilbake det den hadde fått. Liket flotnet opp igjen, og 2 1. juni ble det funnet av Ole Kjeldsen og sønnen Erik, oppskylt på land like nedenfor gården til Jens. Den 25. juli ble det holdt liksyn ved fogdens fullmektig, lensmannen Ole Larsen og to synsmenn, Ole Tollefsen fra Mjelle og Kristoffer Kjeldsen, Straumen. De fant at den døde var drept med øksehugg, og såret gikk fra issen ned til ene øret.

Så snart ryktet kom inn til Aursfjord at mannens lik var funnet, rømte Birte og Benjamin til skogs «inn i fjordbotnen». Folkesagnet vet å fortelle at de holdt seg skjult i en hule i Mårfjellet. Men slektningene på Aursfjordgården hjalp dem. Husene stod åpne så de kunne komme inn og forsyne seg når de trengte noe. Og ofte var de nok på gården lengre tid om gangen. Naturligvis rådslo man også om hva som kunne gjøres i saken. Enden ble at Benjamin utpå høsten frivillig drog til sorenskriveren Asmus Rosenfeldt på Grepstad for å unnskylde seg for mordet. Han ble da på skrivergården til fogden Andreas Tønder kom heim fra høststevnet i Bergen. Fogden gav straks lensmannen ordre til å pågripe Birte. Hun ble tatt den 28. oktober og ført til fogedgården Vang, hvor hun ble holdt i arrest. Her bekjente hun straks for fogden at hun hadde drept mannen sin og satt fyr på huset, mens Benjamin bare hadde hjulpet henne med å kaste liket på sjøen.

Etter ordre av fogden ble hun så sammen med Benjamin ført til skrivergården Greipstad og satt fengslet der til mortensmessetider (11. november). Da så hun og Benjamin sitt snitt til å rømme, og de søkte da tilflukt hos broren Ole Olsen, som ved den tid brukte 18 mk. av gården Sultenvik. Han eide en gamme, hvor da rømlingene hadde tilhold noen dager. Men så ble de grepet på ny og ført til Vang, senere igjen til Greipstad, hvor de ble satt i arrest.

Til høsttinget for Hillesøy 9. desember 1733 var begge innstevnt for å gi forklaring. Birte vedsto sin tidligere bekjennelse, forklarte seg om sin alder og sitt ekteskap. Om uenigheten mellom henne og mannen sa hun den hadde sin grunn i at han for det meste holdt seg heime hos far sin og lot henne være alene. Hun var derfor reist heim til Aursfjord og hadde bodd der et års tid. En tre ukers tid før mordet vendte hun tilbake til mannen, da han ved lovens hjelp ville tvinge henne til å komme heim.

Dagen etter, den 10. desember, ble det holdt forhør over Benjamin. Han forklarte seg om mordet på samme vis som søsteren. Han tilstod at Birte hadde sagt det var hennes akt å drepe mannen, en tre dagers tid før det skjedde. Han bad henne da innstendig å la være, men snakket ikke til andre om det, da han ikke kunne tenke seg at den ulykkelige gjerningen så hastig skulle bli virkelighet.

Da drapet skjedde, var han i marka og gjætte. Hverken den morgenen eller før hadde han merket noen uvennskap mellom ektefolkene. Han var heime til middag og gikk så ut til kreaturene ved nonstid (kl. 3 em.). Han merket da intet til ugjerningen, og heller ikke sa søsteren noe til ham. Men om kvelden kl. 5 da han kom heim fra marka, fikk han se det som var skjedd. Birte stod da nede ved sjøen, og tett ved henne lå liket av mannen. Hun bad ham hjelpe til med å få liket ut i båt for å ro det ut på sjøen og søkke det ned. Det gjorde han da og. Under dette sa han til søsteren: «Gud bedre deg for gjerning du har gjort!» Birte fortalte ikke hva redskap hun hadde brukt for å ta livet av mannen. Heller ikke hadde de bundet noen stein eller lign. til liket før de søkte det ned. - Om det som senere hendte, forklarte Benjamin seg slik som det er fortalt foran. Han opplyste at han var 20 år gammel, og man fant at han var temmelig opplyst i sin kristendom «på enfoldig måte». Med dette ble forhøret avsluttet, og saken opptatt til doms 7. jan. 1734. Deres bror Anders Olsen fikk samme dag (10. des. 1733) en tingattest på stemplet papir, om sitt forhold her i tingstedet.

Men så ble det gjort en feil av sorenskriveren. Han hadde misforstått den kgl. forordning av 16. okt. 1697, og nøyd seg med å gi en uttalelse i saken istedenfor å felle en virkelig dom. Da han nå sendte saken til amtet for videresending til Kongen, ble denne feilen straks oppdaget. Amtmannen Schielderup sendte aktene tilbake med sitt brev dat. Storfosen gård 17. apr. 1734. Han gjorde skriveren oppmerksom på misforståelsen og påla ham å felle en virkelig dom, og siden sende dommen inn til kongelig stadfesting, skjerping eller forkasting. Amtmannen leverte i sitt brev en lang rettsbelæring, og gav i klare uttrykk sorenskriveren en skrape for hans feilaktige behandling av saken.

Så kom det hele til ny rettsforhandling ved et ekstrating på Greipstad 15. juli 1734. Til stede var Birte og Benjamin, deres mor Karen Andersdtr. og brødrene Anders, Peder og Kjeld. Der møtte også Anne Maria Erikdsdtr., som hadde tjent i huset hos Jens Olsen. Alle disse var innstevnet som vitner. Forsvarer for de anklagede var Jens Jensen Stabrund (jekteskipper?).

Synsmannen Kjeld Olsen (?) avla først ed på sin tidligere forklaring, likeså Anne Marie Erikdsdtr. Så ble Birte Olsdtr. forhørt på ny. Hun holdt fast ved det hun før hadde forklart, at hun hadde drept mannen med et kryssjern (bøkkerjern), og at det skjedde utafor stuedøra deres. Hun forklarte nå videre den rette sammenheng, hvordan tretten var oppstått mellom henne og Jens, og hvordan Benjamin hadde hjulpet henne ved å kaste mannen til jorden, men fastholdt fremdeles at hun alene hadde gitt mannen de to huggene med kryssjernet i hodet, så han døde.

Som vi har sett, hadde Birte hittil søkt å dekke Benjamin, så han skulle gå fri for anklage for delaktighet i mordet. Men ved denne tilståelsen hadde hun med eller mot sitt vitende satt ham i fare for å bli trukket med i hennes fall. - Benjamin ble nå kalt fram, fikk søsterens forklaring opplest for seg, og ble formant til å tale sant. Han tilstod da at han hadde vært inne i stua og hørt tretten mellom ektefolkene, og ellers forklarte han seg på samme måte som Birte. - Deretter kom mora, Karen Andersdtr., og de tre brødrene fram; de avla alle ed på at de ikke hadde hatt den ringeste kjennskap til at drapet var planlagt på forhånd. Tvert imot hadde de formant Birte til å leve kristelig i lag med mannen sin.

Fogden Tønder stod så fram og gjorde påstand om dødsstraff for begge. Forsvareren Jens Stabrund fant intet å nevne til forsvar for Birte. Men når det gjaldt Benjamin, måtte han holde fram, at Birte hele tida hadde fritatt ham for drapet. Han påstod at man ikke kunne ta hensyn til den siste forklaring de to hadde gitt, men at den foreløpige dom sorenskriveren hadde felt over Benjamin, måtte bi stadfestet.

Saken ble så opptatt til formell domsavgjørelse. I premissene ble det gitt en redegjørelse for sakens gang og de forskjellige vitneprovene. Særlig vekt be det lagt på provet fra Anne Marie Eriktsdtr., at hennes daværende matmor Birte «hadde et hatefullt hjerte til benevnte hennes mann Jens Olsen».

Birte ble derpå dømt til å lide og utstå den straff som etter kgl. forordning av 16. okt. 1697 var befalt for denslags forbrytelser. Hun skulle av skarpretteren knipes med gloende tenger først utenfor det stedet der mordet var utført, dernest to ganger mellom gjerningsstedet og retterstedet, og til slutt på selve retterstedet. Så skulle hennes høyre hånd avhugges i levende live med en øks, og siden hodet avhugges med øks. Legemet skulle av bøddelen legges på steile, og hodet sammen med den avhugne hånd settes på stake ovenom legemet «andre slike grove udædigste mennisker til skrekkelse og avsky». Hun ble videre dømt til å ha sin hovedlodd (arv) forbrutt. Den skulle etter loven tilfalle den dreptes slekt. Men da den rette ettermålsmann Ole Kjeldsen hadde frasagt seg denne retten, skulle hennes bolslodd tilfalle hennes herskap, d.v.s. jordeieren, som dengang var baron de Petersen. - Angående brannen på Kjervik, så kunne ikke annet skjønnes enn at Birte, etter at mordet var begått, selv hade tent ild på husene, i den hensikt å befri seg for mistanken om mordet. Men da brannen ikke vedkommer selve mordet, og hun var vedbørlig avstraffet for dette, kunne brannen ikke komme i betraktning.

Hva broren Benjamin angikk, så hadde Birte ved sin siste forklaring tilstått at han var i stua da mordet ble begått, motsatt hennes tidligere forklaring på høsttinget. Ved konfrontasjon her på tinget hadde Benjamin tilstått at han var til stede da ugjerningen skjedde, mens både han og søsteren fremdeles benektet at han hadde vært med å myrde Jens. Da allerede tidligere den sanne sammenheng var kommet for dagen, var Benjamin av sorenskriveren blitt dømt til å bøte fulle mannsbøter for sin fordølgelse. Denne dom stod da fremdeles ved makt, og sorenskriveren henstilte til overdommeren å avgjøre om Benjamins seneste tilståelse skulle føre til noen skjerpelse av dommen.

Etter dette satt Birte og Benjamin fengslet på skrivergården hele neste vinter og vår. Sommeren 1735 kom deres sak opp for lagtinget på Steigen, hvor de to anklagede møtte for lagmannen hr. Thomas Bredahl.. Her ble underrettsdommen stadfestet.

Fangene ble så ført tilbake til Greipstad, hvor de ble satt under vakt. De ble holdt fengslet i en borstue med kove til. Døra var stengt med hengelås og krøker for ytterdøra. Det var også jernstenger for vinduene: men man tenkte ikke over at vinduskarmene med vinduene i kunne tas ut. Fangene hadde riktignok jern på føttene; men de var ikke bundet på hendene, som de da kunne bruke fritt. Og endelig var vaktholdet mangelfullt, som vi senere skal høre. Alt dette gjorde det fristende for fangene å prøve å bryte seg ut av fengslet.

Da de hadde sittet slik en måned etter heimkomsten fra lagtinget, gjorde de alvor av det. Utover i august 1735, da det tok til å skjØmmes om nettene, brøt de seg ut en natt, fikk tak i båt og rømte innover fjorden. Om de denne gangen var innom heimegården, er vel tvilsomt. De Ønsket nok ikke at noen, selv deres nærmeste, skulle vite om denne flukten. Og denne gangen bar det langt avsted, helt innover til Sverige. Antakelig fulgte de med de svenske fjellfinnene som drog heim ved den tida (august - september).

Den sikteberettigede i mordsaken var stiftsskriver Michel Hvid, som bestyrte jordegodset på vegne av baron de Petersen i Holland. Så snart han fikk greie på rømningen, ble han mektig harm og stevnet i et brev av 16. febr. 1736 gjennom lensmannen Ole Larsen hele almuen i Hillesøy til tinget, for å gi forklaring om hvordan det hele hadde kunnet foregå. - Dette tinget ble så holdt på Greipstad 22. juni 1736. Almuen måtte da tilstå at de hadde hørt hvordan Michel Hvid på sommertinget 1735 hadde gitt ombudsmannen (lensmannen) ordre om å holde vakt over forbryterne til lagtingsdommen var falt og eksekvert. Om vaktholdet forklarte de ellers, at det gikk på tur og omgang, etterat fangene var kommet tilbake fra lagtinget. Einer Olsen, Bjørøya, hadde forlatt sin vakt uten å tilsi noen til å avløse seg, og slik var fangene en tid uten bevoktning. Den som dernest skulle ha møtt, var Per Kristoffersen, Grøtfjord; men han unnskyldte seg med at han mente det var for risikabelt å være vaktmann, fordi fangene var ubundne på hendene og kunne bruke både kniv og øks. - Lensmannen og to andre menn forklarte seg om huset som fangene hadde sittet i, og bekreftet at de hadde hatt fotjern, men var ubundet på hendene.

Fogden Tønder opplyste til slutt at han hadde fått ordre fra amtmannen om å utsette saken til fangene kunne bli hentet heim fra Sverige. De norske myndighetene hadde nemlig fått oppspurt rømlingene, og de var tatt i forsvar av svenske myndigheter på deres tilfluktssted. Men først måtte saken ut på en lang vandring fra amtmannen til Kongen, fra Kongen til sendemannen i Stockholm, fra ham til den svenske konge, fra denne igjen til de underordnede svenske embetsmenn, og siden samme vei tilbake. Dette ble likevel ordnet ganske snart, og ennå i samme året, 1736, ble de to rømlingene hentet tilbake fra Sverige, og satt etter dette fengslet på fogedgården Vang.

Uvisst av hvilken grunn gikk det nå hele tre år før det igjen ble gjort noen fortgang i saken. Først på sommertinget for Hillesøy 15. juni 1739 kom den opp til endelig avgjørelse ved underretten. Tinget ble holdt på Greipstad og stiftsskriver Michael Hvid fremla på sitt herskaps vegne stevning mot Birte og Benjamin, datert 27. apr. 1739 og forkynt for dem i fengslet på Vang 27. mai 1739. Som forsvarer var oppnevnt jekteieren Hans Olsen, Tussøy. Hvid la fram et kgl. reskript til amtmann Schielderup, datert 16. jan. 1739, angående de to forbrytere, og likeså en kgl. tillatelse av samme dato til å bruke ustemplet papir i saken. Synsforretningen av 25. juli 1733 og tingprotokollen fra 9. des. 1733 ble også framlagt. Synsmennene Ole Larsen, Ole Tollefsen og Kristoffer Kjeldsen avla ed på at det var riktig som var fortalt i synsforretningen.

Birte Olsdtr. ble derpå kalt fram til forhør. Hun hadde hørt synsmennenes forklaring opplest i retten, men nektet for at den var sann. Da nå retten ville konfrontere henne med synsmennene, gikk Birte likevel til bekjennelse, og tilsod at hun hadde drept mannen med øks. Aktor oppfordret henne da til å komme med en ny og fullstendig bekjennelse. Birte forklarte seg da om hvordan alt sammen virkelig hadde gått til fra ende til annen, slik som det foran er fortalt. Hun forklarte seg på ny om sitt ulykkelige ekteskap, som hun var drevet inn i mot sin vilje, om barnet som var dødfødt, om tretten og mordet på mannen, og om de forskjellige rømminger hun og Benjamin hadde foretatt. Retten unnså seg ikke for å stille henne et nærgående spørsmål om hvordan det egentlig var med hennes forhold til Benjamin. Hun svarte at det var mora som hadde sendt ham med henne siste gangen hun flyttet tilbake til mannen sin. På den måten ble han ulykkeligvis delaktig i drapet. Derfor hadde de også rømt i lag og holdt sammen i tykt og tynt. Men hennes slektninger ellers hadde ingenting visst om den siste rømningen, da de drog til Sverige.

Tromsø-presten hr. Henning Junghans gav deretter forklaring om forholdet mellom ektefolkene Birte og Jens. De var ekteviet, og barnet hadde vært dødfødt og var blitt gravlagt ved kirken. Uenigheten mellom de to var vel kjent blant folk. Og som hun hadde fremholdt for retten, slik hadde Birte også for ham unnskyldt seg med at hun var blitt tvunget inn i ekteskapet med Jens av mora og brødrene sine.

Saken ble så utsatt til neste dag, den 16. Birte ble forhørt på ny, og forklarte da at hun angret sin dårlighet, at hun ikke før hadde gitt en riktig og sann tilståelse. Hun vedgikk nå at hun hadde satt ild på huset for at det ikke skulle komme opp at hun hadde drept mannen sin. Hun tilstod også at drapet var overlagt på forhånd mellom henne og Benjamin. Han hadde vært hos dem i huset uten kost og lønn, og hadde vært med heimefra, som før forklart. Til slutt forklarte hun også hva de hadde gjort for å fjerne sporene etter ugjerningen.

Så ble Benjamin forhørt. Han forklarte seg om drapet på samme måte som søsteren. Om grunnen til uenigheten mellom ektefolkene visste han intet å fortelle. Han kjente ikke til at svogeren noen gang hadde mishandlet søstera; men hun klaget ofte over at mannen var ond mot henne. Også Benjamin ble spurt om det «særdeles vennskap» som hadde vært mellom ham og Birte. Om dette forklarte han seg på samme vis som hun hadde gjort. Likeså bekreftet han at slektningene ingenting hadde visst om rømningen til Sverige.

Søstera hadde, som før forklart, åpenbart for ham 3 dager før mordet, at hun aktet å ta livet av mannen sin. Han forklarte seg likedan som Birte om hva de gjorde for å skjule mordet. Øksa og noen andre ting hadde de gjemt i en hule ovenfor gården, før de satte ild på huset. Under de tidligere rettsforhandlingene hadde som kjent Birte hevdet at de drepte mannen med et kryssjern. Nå forklarte Per Jakobsen, Sand, at dette kryssjernet sammen med andre jernsaker fra Benjamins kiste hadde vært framlagt ved lagtinget på Steigen i 1735, og der var disse tingene blitt liggende igjen.

Ved denne tida, omkr. 1739, var den dreptes far Ole Kjeldsen død. Broren Erik Olsen ble framkalt som vitne, men erklærte at han ikke visste mer å fortelle. Han mente den forklaringen de anklagede hadde gitt, var sannsynlig. Til slutt ble de anklagedes mor Karen Andersdtr. og sønnene forhørt igjen. Karen innrømmet at hun hadde rådd til ekteskapet mellom Jens og Birte, enda hun merket at Birte «ikke hadde noe hjerte for ham». Hun kunne ikke tvinge datteren til ekteskapet, men hadde fått henne overtalt til å gå med på det. Mora ble derpå spurt om hva kjennskap hun hadde til de to rømningene. Hun forklarte da at i 1733 stod husene i Aursfjord åpne, slik at Birte og Benjamin iblant kunne komme ned og ta de de trengte. Men rømningen til Sverige i 1735 hadde hun og hennes husfolk ikke visst noe om.

Forsvareren Hans Olsen, Tussøy, hadde lite eller intet å bemerke. Han var, sa han, for lite opplyst til å kunne framføre noe til forsvar for de anklagede, især da ugjerningen var tilstått. Endelig ble avdødes bror Erik Olsen spurt om hva straff han forlangte: men han svarte at han gjerne så det ble vederfaret dem all mulig mildhet fra Hans Kongelige Majestet.

Den sikteberettigede, stiftsskriver Michel Hvid, nedla på sitt herskaps vegne påstand om at Birte måtte bli straffet etter kgl. forordning av 16. okt. 1697, og likeså at Benjamin måtte dømmes etter lov og forordning om straff for grove mordere.

Ved domskjennelsen ble den siste tilståelsen fra Birte og Benjamin lagt helt og holdent til grunn. Birte, som allerede ved ekstratinget i 1734 var dømt til døden, fikk sin dom stadfestet, med det tillegg at hennes bolslodd skulle deles likt mellom den dreptes arvinger og hennes herskap. Benjamin ble derpå dømt etter Norske Lovs 6. bok, 9. kapittel, 1. artikkel, til å halshugges med øks og hans hode å settes på stake. Også han skulle ha sin bolslodd forbrutt på samme vis som Birte. - Om moren Karen Andersdtr og hennes tre eldre sønner fant retten at de ikke kunne overbevises om å ha gjort noe straffbart, og derfor måtte frikjennes.

Lensmannen Ole Larsen gav en erklæring om at den dømte Benjamin Olsen intet eide. Fogden Tønder opplyste at de to forbryterne hadde sittet fengslet hos ham siden de med kongen av Sveriges tillatelse ble hentet heim. Men da han ikke hadde noe sikkert fengsel for slike grove ugjerningsfolk, ville han frasi seg vaktholdet over dem. Egentlig var det godseieren som skulle ha ansvaret for slike fanger på sitt gods. Fogden tvilte derfor ikke på at hr. baronens forvalter, Michel Hvid, ville ta dem i god og sikker forvaring. Hvid gikk med på dette, og gav lensmannen ordre til å ta fangene i forpleining, og det han trengte til det, skulle Hvid utbetale ham før han forlot tingstedet. Han forlangte almuen tilsagt av foged og lensmann til å holde vakt i tur og omgang etter manntallet, slik at fangene kunne være i sikker forvaring.

Etter dette ble da fangene holdt fengslet på Greipstad hos lensmannen. Deres sak kom opp for lagtinget som ble holdt på Vang i september 1740, og der ble dødsdommene stadfestet. Det er mulig at saken gikk videre til høyesterett og fikk kongelig stadfestelse; men dette kan ikke ettervises, da høyesteretts-protokollene for disse årene er gått tapt ved brannen på Kristiansborg slott. Heller ikke fogderegnskapene gir beskjed om fangene og deres videre skjebne, da utgiftene med deres forpleining etc. vedkom godseieren.

Men vi vet fra tradisjonen i bygdene rundt omkring at den strenge og nådeløse dom virkelig ble utført. Det skal ha skjedd i 1742. - Birte og Benjamins siste timer er ikke skildret i noen rettsprotokoll, men folketradisjonen har bevart minnet om det som hendte: Da de to dømte ble ført fra Greipstad til retterstedet, rodde deres båt først, og etterpå fulgte hele sognealmuen i båt etter båt. Det var et dystert sørgetog, og enda sterkere må det ha virket når almuen sang botsog bededagssalmer hele veien, mens de rodde. Endelig nådde toget fram til Stegelneset på Ryøya, der skafottet var reist. Presten gav de dødsdømte den siste formaning og trost, og så ble dødsdommen eksekvert av mestermannen Ole Jonson. De døde legemer ble lagt på steile, som dommen foreskrev, og hodene satt på stake. Den grufulle gjerning hadde fått sin gjengjeldelse. Almuen rodde hjem i høstmørket, hver til sitt. Det siste de så, var Birtes lyse hår, som flagret i vinden!


Registreringssentral for historiske data
Universitetet i Tromsø, N-9037 Tromsø
Oppdatert: 10. november 2004